I dag fant jeg gul krokus i Regents Park. Det er vår!
Og så begynte det å snø.
Det er herligjævlig å være tenåring. Jeg er voksen, jeg er nesten tjue, men det skal fortsatt så lite til. Det er det som er sjarmen. Det kommer aldri til å skulle så lite til igjen. Kanskje mamma er lykkeligere enn meg akkuratt i dag. Men i morgen kommer jeg til å gråte av glede. Gjør man det når man er voksen? Jeg tror ikke det. Ikke så ofte. Da jeg var femtennestenseksten og det var mars og is over alt og jeg var så anspent og full av angst at jeg trodde det snart måtte sprenge seg ut av kroppen min som en verkende kvise, ordnet alt seg i fem minutter på grunn av hvitveis. Jeg tror ikke det skjer når du er voksen, at dagen, kanskje livet, kan bli reddet av en hvit fisleblomst som ikke lukter noe.
I går fikk jeg vite at en jente i dramagruppa mi har fortalt alle hvor teit jeg er som var borte fra en time. “Ikke ta deg så nær av det” fikk jeg beskjed om. Men det er litt av sjarmen. Jeg tar meg nær av det. Det er voldsomt. Nå vrir jeg opp volumet så det skurrer i høytalerne fordi det er så sant, the man on the screen he has done more in an hour than you have achieved in your whole entire life, I thought I knew her well, she’s the sweetest little lollipop in London town. Det er så jævlig relevant. Jeg gråter fordi han kjekke ignorerer meg på facebook, fordi det gikk så dårlig med franklinekspedisjonen, fordi jeg ikke skjønner en dritt av Heart of Darkness. Jeg leser Whitman og Wilde og Williams og Auden og Plath og Borawski, ser Amadeus og Withnail and I og tenker “dette handler om meg” fordi alt handler om meg. I’m Maggie the cat. I’ve got a bastard behind the eyes. I could have been a contender. I am Heathcliff. I do it exceptionally well.
Jeg er god til å være tenåring. De viktgiste tingene i livet mitt i dag er kjærlighet, Johnny Flynn og viktoriansk teater, hvor jeg skal bo til neste år og hvor fin han kjekke er i grønt. Det skal lite til. Det er et herligjævlig liv.
- det har jeg også. Jeg skriker og bærer meg om hvor mye jeg elsker kulemagen og den lett nordiske aksenten min, hvor kjekk jeg er og hvor flott det hadde vært om bare alle var som meg. Men selv om alt det er helt sant, så forebeholder jeg meg retten til å være tenåring i tre måneder til. Kjæresten til han kjekke er søtere enn meg. Hun ler søtt og smiler søtt og har søtt hår og barberer leggene. Hun er tynn og pen og tryner ikke i buskas og driter seg aldri ut. Jeg liker at jeg ler som en heks og ikke er anorektiker og jeg syns det er utrolig morsomt å rulle ned bakker og sprute te ut av nesa. Men innimellom blir man påminnet om at det ikke er sånn man skal være. Jeg skulle være smart og avslutte med et sitat om hvor dumme vi er hele gjengen, men jeg fant bare dette: “The only thing that ever consoles man for the stupid things he does is the praise he always gives himself for doing them.”
Oscar: 1
Johanne: 0
Alle virkelig gode fester har tema. Det gjør noe med stemningen når alle har fjærpryd, kaninører eller pysj på. For noen er det en god icebreaker å spørre hva folk skal forestille. Jeg har en lei tendens til å snakke høyt og lenge om hvorfor jeg har kledd meg ut som hele franklinekspedisjonen inkludert båtene. Uansett sier det noe om menneskene på festen, og man kan lett peile seg ut folk man vil snakke med (jeg personlig er svak for kvinner i dalekdrakt og menn med youtubeplayknapp tegnet i pannen) og folk man ikke vil snakke med (jeg skygger unna latex og KKK-hetter, generelt sett).
Jeg-skulle-egentlig-på-en-annen-fest fest:
Alle kler seg ut som om de egentlig skulle på for eksempel maskeradeball, bad taste party, nissefest eller togaparty. (Denne fant Alex på.)
Absinthfest:
Enkelt konsept: alle kler seg ut som en attenhundretallsbohem, en grønn fe, en sukkerbit, et glass eller en sånn morsom skje.
80tallsfest:
Du kan selv velge hvilket åttitall. Selv er jeg glad i 1880, men alt fra år 80 til 2080 går.
Kjeledyret til berømte personer (levende eller døde, eksisterende eller ikke)-fest:
Man kan for eksempel være hesten til Mr Darcy, elgen til Tycho Brahe eller marsvinet til James VI.
Antonymfest:
Kle deg ut som det motsatte av deg selv. Jeg kunne kommet som en sjenert matteprofessor. Kjenner folk som burde kommet som både Einstein og Paris Hilton.
Morradifest:
Alle kler seg ut som mammen sin. Easypeasy.
ALLE ER INVITERT!
Det har gått opp for meg at jeg referer til Aleksandra som kona mi uten å fortelle hvordan det har seg. Det har seg sånn: vi giftet oss på facebook for å feire den nye ekteskapsloven og fordi vi innså at etter et at man har kommet på et visst antall fester som herr og fru Wilde nytter det ikke lenger å nekte for at vi oppfører oss som et (200 år) gammelt ektepar. Vi har et ganske normalt samliv; vi er uenige om oppussingplanene (jeg orker ikke flere blomster!), sover på hvert vårt rom og kjøper mat annenhver gang.
Nå skriver jeg et essay. Det går trått. Det handler om feminisme, maskulinitet, objektifisering og dehumanisering i forhold til Frankenstein. “Det høres jo ut som noe for deg, din nerd!” sier du. Men nei. Det er dritvanskelig. I tredjegym skrev jeg diktanalyse av yndlingsdiktet mitt av W. H. Auden (The More Loving One, hvis noen lurte) og gjorde det ganske bra. Men det tok meg mange, mange timer. For meg er det helt åpenbart hva det diktet handler om og at det er nydelig. Samme med denne oppgaven. “Du må bygge opp argumentet ditt om at kvinner er objektifiserte,” sier læreren min. “Hæ?” sier jeg. “Må jeg argumentere for at det er varmere inne enn ute, at himmelen er grå og at tuben er stengt i dag fordi det snør? Det sier seg jo selv!”
Først tenkte jeg at nyttårsforsett, det er teit. Forandring kommer når den kommer, og jeg kommer aldri til å gå ned ti kilo uansett. Men jeg trenger mål. Jeg har skrevet nesten alle novellene mine på tentamener, fordi jeg trenger at noen sier “for fuck’s sake, Johanne, bli ferdig” for at jeg skal oppnå noe som helst. Så jeg deler målene mine med dere (hei, Eivind og Jo Mikkel og Mamma).
1: Ikke være så redd for å måtte tisse. Det høres utrolig tåpelig ut, men det har hemmet meg siden jeg var barn. Jeg må tisse rett før jeg går hjemmefra. Min største prestasjon i 2009 var å gå fra å kunne holde meg i en time uten å få kjempeangst til hele to timer. Da jeg dro til Berlin måtte jeg ikke tisse en eneste gang på den halvannen time lange flyturen. Det er jeg stolt av. Jeg er blitt flinkere, før måtte jeg være HELT sikker på at det var do på toget om jeg skulle reise mer enn en time, jeg kunne ikke dra til nabolag jeg ikke visste det var kafeer og andre steder med do uten å freake ut totalt og bruke all tiden der på å spenne hele kroppen, hvilket som kjent gjør at man blir tissetrengt. Fail. Da jeg dro til London i 2005 drakk jeg ikke en dråpe væske før vi kom hjem til hotellet om kvelden. Fail. Nå er jeg blitt så flink at jeg til forveksling kan minne om en normal person, men jeg drikker fortsatt ikke alkohol eller kaffe om jeg ikke vet at vi kommer til å være i nærheten av en do til enhver tid de neste fem timene. Det betyr at jeg ikke klarer å gå på kafé, og at jeg er den eneste som er edru når jeg en sjelden gang går ut. Å være edru er null problem, men edru sammen med en haug fulle briter? Neitakk. Så! I år blir det skjerpings. Om det betyr at jeg må gjenta mitt berømte partytriks “tisse i en mørk bakgate”så får det bare bli.
2: Kjærleiken. Det var den, da. Å bestemme meg for å forelske meg i en gutt som (på det tidspunktet) ikke så i min retning, har kjæreste og er totalt uinteressert i meg og mine interesser var en utrolig dårlig idé. Det gjorde jeg bare fordi han er omtrent like oppnåelig som Doctor Who, og da slipper jeg sånt kjærlighetskliss igjen. Og fordi han er veldig kjekk, da. Men sånn uproduktiv lengting er SÅ 1998. I 2010 skal det ikke være fult og helt eller ingenting. Ok, kjærleiken tok nesten livet av meg en gang, men nå er jeg tross alt gift. Om det går dårlig kan jeg bare be min kone om å fortelle meg den historien om han suicidale romantikeren som ville slenge seg foran hestedrosjer, da føler jeg meg alltid bedre. I 2009 var jeg forelsket i en alv fra Irland og en faun fra Kent. På tide med noen mennesker.
3: Skriv ferdig Stykket. Eller “IT!” som det heter på macen min. Do it.
4: Slutt å kødde så mye på nettet. Bare gjør det som må gjøres. Det hjelper på karakterene og selvfølelsen. Vær så snill. Please? Bitte? Qing?
5: Tren to ganger i uka, klin med flere, spis færre sjokoladekjeks, lag mer variert mat, vask opp oftere, gjør ferdig oppgaver mer enn to minutter før fristen, les ut bøker, skift tannbørste oftere. Og gå ned ti kilo.
Oslo, min loppebefengte bydue! Jeg er tilbake. Du trenger ikke si det, jeg vet du savnet meg. Jeg savnet deg også. Det har ikke skjedd så mye mens jeg har vært borte. Mamma og pappa bruker fortsatt samme sjampomerke, det bygges fortsatt nede ved operaen, det er fortsatt kaldt. Himmelen er blå som noe inmarri blått og bakken er mer hvit enn grå og alle menneskene på bussholdeplassen er like sure som de pleier. Det er forsåvidt de samme menneskene, er ikke det rart? Jeg tenkte at når jeg flyttet flyttet alle andre også.
Nå er det teknisk sett jul. Jeg har sett James falle over tigerhodet, hatt julefest, ryddet, vasket og pyntet juletreet. Pakkene jeg gir bort inneholder opptil 90% lim, jeg begynner fortsatt å grine om jeg ikke får se Tre nøtter til Askepott, så jula forandrer seg ikke så veldig jo eldre man blir. Det er rart å ikke ha kalender, å ikke ha snø hele desember, å ikke ha bestemor og farfar. Men jul er ikke Bjørneveien eller snø eller sjokoladefirkanter eller brunt teppegulv, og ihvertfall ikke Jesus. Det er å glede seg. Jeg gleder meg. God jul da dere.
Jeg er skikkelig dårlig på å ønske meg ting til jul. Jeg kan gå igjennom butikker og ønske meg alt inkludert møblement og personale, men jeg glemmer det alltid etterpå. Men denne gangen var jeg lur, jeg begynte å skrive ønskeliste alt etter bursdagen min i mars. Her er’n:
Veldig urealistisk:
Stephen Fry
To pusekatter
En leilighet i Shoreditch hvor man får lov til å ha Stephen Fry og pusekatter
Verdensfred
Mindre urealistisk, men fortsatt rimelig urealistisk:
Hoppeslott
Sjokoladefontene
Langt hår
Beatles Remastered USB-greie
Husfred
Mer realistisk:
Bøker fra amazonwishlisten min (kort oppsummert: alt av Tennessee Williams, masse feministlitteratur og bøker om pest)
Norsk poesi
Rosa BH og store underbukser
Morgenkåpe, en skikkelig en med krage, sånn som Sherlock Holmes har
Lego
Walkie-talkie
Tysk hvitvin
Ny sveis
Ventilolje til trompeten min
En god kokebok, en der ikke alle oppskriftene tar timesvis å lage og inneholder krabbeklør i champagnesaus.
Hvorfor er det så pinlig
å vise frem dikt?
Det er jo bare ord.
Selvfølgelig,
om det er om ditt indre følelsesliv
kan det være pinlig å legge ut om det.
Men dikt er pinlig.
Det er ikke det at du ikke skal føle det du skriver
om,
du skal helst ikke skrive det ned
med sånne
uttenkte
linjeskift.
Tenk så annerledes
denne teksten hadde vært
om den hadde sett ut som et
vanlig avsnitt.
I dag viste jeg et dikt til Mr Tumnus, også viste han meg en sang. Sangen hans var fin og han skjønte ikke diktet mitt. Jeg er fortsatt flau. Denne helgen har jeg sovet, hatt vondt i kjeven, lest litt om pest og gjesteblogget hos Eivind.
De har iPod og leker finanskrise og onanerer. Er det ikke grusomt? Før i tiden var barn barn, alle grender var Bakkebygrenda og de hadde leire i ansiktet istedenfor eyeliner.
Eller kanskje ikke.
På den ene siden er det deprimerende å tenke at hele menneskeheten alltid har vært og kommer til å være utrolig dårlige barneoppdragere. På den andre siden, det er ikke min generasjons feil. Det er da litt oppløftende?
Jeg har fått spørsmål om hva vi gjør i dramaen AKA Making Theatre Work. Jeg skal beskrive forestillingen vi lager nå så godt jeg kan.
Jack står på scenen, lager smattelyder. Jeg kommer inn, setter meg mellom seteradene. Ana kommer inn, stirrer på meg, jeg viker unna. Så leser hun opp en nyhetssak mens Katie ler. Så jager Katie meg bort og leser opp et absurd dikt mens jeg begynner å sjonglere. Jack, Ana og Katie løper rundt meg og klapper til jeg mister ballene. Så kaster de dem over hodet på meg. Jeg får tak i en ball, men Jack stjeler den tilbake. Så danser jeg vals med Jack og blir slengt i gulvet. Ana må gå i bro og Katie blir dyttet frem og tilbake på en stol. Så blir hun skutt, og jeg ruller bakover. Så dras Ana bort, Katie og jeg hjelper henne opp. Så danser vi fiskedansen, og jeg begynner å klappe meg på armen som en narkis, de andre hermer. Så sparker vi Jack. Så tar jeg meg en sigg og røyker opp i trynet på alle de andre. Så har vi mexican standoff. Slutt.
Jeg vet det høres litt rart ut. Men det er jævlig gøy.
Jeg har dårlig samvittighet for at essayet mitt er løgn. Løgn fordi jeg aldri har vært der jeg sier jeg har vært, og løgn fordi jeg ikke mener ett eneste av de 1044 ordene. Det er også løgn, jeg mener det når jeg sier at bygningen er stygg som juling. Så 1004 ord med pur løgn. Men hvorfor får jeg dårlig samvittighet av det? Jeg lyver hele tiden. Halvparten av historiene jeg forteller har blitt pyntet på. Jeg lyver til min egen mor uten et snev av dårlig samvittighet, jeg faker og finner på og utgir meg for andre. Men dette burde jo være et vendepunkt i mitt liv. Jeg har funnet noe som verken provoserer meg eller gjør meg glad eller har noen som helst innflytelse på meg. Jeg bryr meg virkelig ikke. Kanskje det ikke er dårlig samvittighet, men en identitetskrise. Jeg bryr meg jo om alt.
Allison: When you grow up, your heart dies.
John: So, who cares?
Allison: I care.
Jeg tror at jo mer jeg prøver å være flink, jo mindre flink er jeg. Jeg har ikke vært full (eller gjort noe særlig usunt annet enn å legge meg i firetiden) på veldig lenge. Alikevel får jeg ikke til dette møkkaessayet. Du vet når du må skrive tre sider om elektrolyse på ungdomsskolen, eller fem om hvordan du har malt et bilde av et eple på videregående? Sånn er dette essayet. Jeg bryr meg absolutt ikke. Forrige uke måtte jeg skrive et essay om kvaliteten på et annet essay. Det var ok, jeg bryr meg i det minste om skriving og teater, og de var såvidt nevnt i teksten. Nå skal jeg skrive om hvordan betongen og veien frem mot Royal National Theatre generer mening. For å være fullstendig ærlig har jeg ikke giddet å dra dit en gang. Det er en stor klump av betong. Jeg er kjent for å være overfølsom, men selv ikke jeg klarrer å rote frem noen reaksjon når jeg ser på en betongklump. Jeg blir ikke sint på den dårlige arkitekturen engang. Jeg bare kjeder meg.
Det beste som skjedde med meg denne uken var at jeg gjenoppdaget Johnny Flynn, og denne episoden i dag morges:
Jeg våkner av at vaskedama banker på døra, og slenger på meg det første jeg ser. Det første jeg ser er grønne slengbukser, en fløyelsvest og en enorm fakepelsjakke med stor krave. Sa noen Woodstock? Jeg renner ut døra og stotrer frem til mannen på starbucks at jeg trenger en enorm mocca, nå. Nei, ikke tall eller venti, diger. Med min digre kaffe i hånden tasser jeg mot biblioteket, så ser jeg en jente jeg kjenner. Følgelig vinker jeg med den hånda som bærer kaffen sånn at jeg får kombinert hilsen og dusj, og synger “YOU CAN PIN AND MOUNT ME LIKE A BUTTERFLY” til henne før jeg innser at jeg er omringet av 18-åringer som er på omvisning for å se om de vil gå på dette universitetet. Det tror jeg ikke de vil.
Kanskje jeg skal sniffe litt kokain nå, eller sykle ned Mile End Road uten hjelm. Om det ikke hjelper meg å skrive om asfalt og betong, så hjelper det sikkert den tette nesen min. Å være flinkis funker i alle fall ikke; to timer til innlevering og konklusjonen min lyder “The Royal National Theatre is not what one would expect of a theatre.”
