Hei, barn.

Jeg har fått en ny blogg. Den er som den gamle, bare at den heter Toast og sirkus.

HER ER DEN.

Første nye innlegg handler om kjøleskapssex og småsado poshboys.

Glasses for the blind

Du er den femte personen på rad som bekrefter det jeg allerede vet, at det er jeg som mangler noe essensielt. Det er vanskeligere å slutte å tenke på noen som har bodd i hodet ditt og på papiret enn et menneske av kjøtt og blod, brev er gjennomtenkte og lukter ikke vondt og slafser ikke når de spiser. Nå ligger brevene forkullet utenfor vinduet mitt, og jeg har ikke hørt på musikk siden tirsdag. Jeg klarer ikke, når jeg først har satt i gang en prosess som gjør om store deler av musikksamlingen til deg er det vanskelig å stenge av. Det går nok bra. Jeg fikk A og B i alle fag. Jeg skal til Norge i kveld. Jeg har gode venner. Men det ble fem null til det andre laget og nå orker jeg ikke mer.

You’re the bee’s knees, but so am I.

Det er synd at det måtte gå slik før det fikk begynt, men om du skal rævkjøre meg vil jeg også få prøve en gang eller to. At jeg gjør ting som å sammenligner våre diskusjoner om filosofi, literatur og musikk med analsex er nok noe av grunnen til at du alltid vil syns at du fortjener å ligge øverst, at jeg bør holde kjeft mens læreren snakker. Jeg hater meg selv nok til å syns at du har rett når du skriver mellom alle linjene at du vet best, men jeg har fått ego nok nå nok til å vite at jeg fortjener bedre. Om du ikke holder kjeft nå kan du finne deg noen andre å belære, så kan jeg kaste bort alle de halvgode formuleringene mine på noen andre. Message received, loud and clear, loud and clear.

And I, I was satisfied

Jeg kler av meg foran vinduet, jeg skal dusje, jeg er svett. Det er mørkt ute og jeg ser meg selv i glasset, halvgjennomsiktig. Jeg har linjer over hele kroppen der tskjorten min har krøllet seg, og venstre kinn har et rosa skulderavtrykk. Jeg må inn under dyna igjen, der det er alt for varmt og lukter boblejakke, jeg må se etter om du også har merker, om skulderen din er hvit som alltid eller om jeg har merket deg med vekten av hodet mitt.

Dansa fastän

Hva gjør du når du er kjekkest fra innsiden av en telefon eller datamaskin? Hva gjør du når du har verdens søteste kamerat som lar deg nestenvinne i biljard og kjøper rosé og lar deg bable skit, men du ender opp med å gråte i stykker hvitt skjortebryst fordi du er så jævla ensom? Hva gjør du når du hadde planlagt å være lykkelig fordi du ikke har noe å gjøre, men du bare griner og griner og griner? Jeg synger gråtkvalt med til Säkert!, jeg synger gråtkvalt med til bråket fra naboene, jeg synger gråtkvalt med til lyden av mine egne jævla sko, og skypelyden, og vekkerklokken. Jeg hater våren. Jeg har ikke pollenallergi, men jeg tar to zyrtek om morgenen i håp om at det skal stenge tårekanalene. Jeg hater våren, jeg var død i vinter, April is the cruellest month, breeding. Men nå er det mai, snart juni. Hva gjør man da? Jævla grineunge.

Hånden over munningen

Munnen over honningen.

Because as soon as you say it out loud they will leave you

Det er ikke så lett med navn. Nesten alle jeg møter heter «han derre der, du vet» i minst en måned før jeg klarer å lære meg navnene deres, eller får et mer kreativt kallenavn som gjør det ganske vanskelig å skjønne hvem jeg snakker om halvparten av tiden. Han med blodåra. Nei, ikke han høye, han enda høyere! Ikke han kjekke, han kjekke med krøllene, hun andre med sykkelen, ikke Henne, ikke the boy with the face (JOHANNE ALLE HAR JO FJES!), the boy with the collar bones. Ikke han kjekke, men han er kjekk da, han som er kjekkest nå, han som ikke var så kjekk men så var han kjekk alikevel. Skal jeg gjøre som Swift? Stella kan hun hete (STELLA! STELLA!), Stella eller Vanessa, det er fine navn, store navn. Sapfo blir litt overdrevet, men Diana, Artemis, Aurora? Du kan få være Aineias, eller Phaëton. Apollo. Thanatos. Telemakhos. Koios. Er det mindre forvirrende nå?

Normal service, resumed

Eller kanskje ikke.

I dreamt of this in triplicate

Jeg drømmer hele tiden. Om Hitler, og kokt egg, om India og nakkegropen din. Hver eneste natt, om norske vintre, om hawaiiskjorter. Å stryke deg over ryggen, placing fingers through the notches in your spine– Nei. Ingen flere sitater. Jeg kjenner deg nesten ikke. Vi kommuniserer sånn, du og jeg, «I’m a fox,» sier jeg, «and I’m a burrow,» sier du. «Send me stationary», sier du. «Den kan jeg ikke,» sier jeg, så jeg kan kontrollere hvor mye kontroll du vet at du har. Jeg vet at jeg er bedre enn deg på mange måter, men det har ingen betydning når du ikke vet det. Hva vet vel jeg? Du vet at jeg skulle ønske jeg syns det samme som deg, at det ikke har noe å si at jeg kan mer om Joyce og Ibsen og Beatles, du kan mer om meg enn jeg kan om deg. Jeg liker å ta referansene dine, noen ganger med googlehjelp. Jeg liker når du tar mine. Det skal være sånn. Jeg drømmer hele tiden, om hva du kommer til å si, med egne ord, og om løver og George IV og at Roskilde blir til badeland og jeg har glemt bikini.

Spit out all the butt-ends of my days and ways

Det er ikke å dø alene jeg er redd for, det er alle årene mellom nå og døden. Å være programmvaren som ikke er kompatibelt med noe operativsystem, å være beta beta beta hele livet, og det kommer aldri noen oppdatering eller 2.0, bare bug på bug på bug. Det er ikke at jeg hater meg selv, ikke nok til å forandre meg, ikke hele tiden. Det er ikke det at jeg er dårlig, ikke alltid. Jeg liker å være alt for mye, for høylytt, for smart, for dum, for slem, for lettlurt. Men denne grøten er altfor varm for meg, sa Gullhår, denne stolen er for hard, og det er tre bjørner, og tre senger i andre etage men bare én Gullhår, og Gullhår vil ikke ha den varme grøten eller den harde stolen, Gullhår vil ha den som er akkurat passe akkurat passe akkurat passe. Noen har sovet i senga mi, men det var bare meg, ingen hovedpersoner, ingen eventyrfigurer.

(WAH WAH WAH)

You give me stomach pain

Alt gjør vondt. Det gjør vondt å legge seg om kvelden, å høre på radioen, å skifte sang, å høre den helt ut, å gre håret. Det siste gjør vel vondt uansett, for å være helt ærlig. Hårsår. Av en eller annen grunn har jeg et klokkeklart minne fra da jeg var fire-fem, av at mamma fylte en rød bøtte med iskaldt vann, og at jeg stakk hendene oppi og sa at jeg brant meg. Den kvalme følelsen du får når noe er så intenst at fingertuppene ikke henger med i svingene. Det sitter en gråtende jente ved siden av meg på biblioteket, kanskje hun gråter fordi hun gjorde det dårlig på eksamen, eller fordi hamsteren hennes er død, men i mitt hode har hun det sånn som meg, brente istappfingre. Jeg har ikke tid til dette. Angst og kaldsvette, intens innlevelse i smithstekster og campesinos!tekster og radioheadtekster, svette hender, pinlig stillhet, hjertebank og spillelister får deg ikke opp og frem i verden. Det kommer bara leda till nåt ont ändå, og nå må jeg finne på noe annet. Populærmusikk fra Englands vestkyst, populærmusikk fra Skottland, faen faen faen.

Normal service will be resumed shortly

                Pulsårene er trygge, men håret kan det gå dårlig med.

The only way to vaguely get along in love / en brukermanual.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en highschoolfilmvenninne. For all del, det er ikke noe galt med mine venninner, og selv når de er på sitt verste ønsker jeg dem aldri så vondt at jeg vil se dem i kjolen til Molly Ringwald i Pretty in Pink. Men det hadde vært så fint med en sånn som kan være min motpart, god til det jeg er dårlig på, brunette, god i vitenskapelige fag. En sånn som jeg kan poppe popcorn og fikse negler med på prom night, siden vi ikke klarte å skaffe noen date til ballet (selv om vi er dødsheite, dette er jo en highshcoolfilm. Fritt for å være Veronica Sawyer!). En sånn som lager interventions, som forteller mulige offer for min kjærlighet hva de skal gjøre, eller enda viktigere, hva de ikke skal gjøre.

Hei, sier min highschoolvenninne, og rister litt på permanenten. Johanne liker deg. Det visste du kanskje, ettersom hun er omtrent like subtil som et nesehorn i brunst. Du liker henne også, ettersom dette er en highschoolfilm, og det er sånn det skal være. Du er kjekk. Du er smart. Du er godkjent. Men det er noen ting du må vite om du skal få være med på kyssescenen på slutten av filmen.

Ikke vær for hengiven, du må klare å være alene. Lær deg å like morgensex. Ikke klipp håret. Ikke mas. Stryk henne over ryggen, men aldri gå med armen slengt over skuldrene hennes. Send brev. Aldri fnys av engasjement. Vær engasjert, men roligere enn henne. Siter Eliot. Krangl om Eliot, eller Russel, eller Joyce, eller Shakespeare. La henne åpne syltetøyboksen.

Kan det være viktig da, sier han da, det er jo fullstendig overfladisk.

Nei, sier min venninne da, men det er tanken som teller. Vær feminist, eller fake så godt du kan. Vær som en katt, ikke godta klapping for lenge, selv ikke med hårene. Vær hard to get. Du kan godt klore litt, også, bare ikke vær slem, ikke gjør narr. Aldri fullfør setningene hennes, med mindre hun ikke klarer det selv og du sier «å, unnskyld at jeg avbrøt deg» selv om det var tydelig at du ikke avbrøt, eller hun siterer Hamlet. For guds skyld, fullfør sitatene hennes om hun siterer Hamlet. Stem på noe radikalt, samme hva. Om du ikke stemte, lyv om det. Ikke rett på engelsken hennes. Rett på andres engelsk. Ikke ta på henne når det er over 25 varmegrader. Gå med hatt. Om du ikke eier en hatt, gå med jakke, helst tweed, eller fløyel. Vit at sjansene dine øker betraktelig om du skaffer deg uniformen til 95 Rifles. Eller prestekjole. Aldri be henne om å holde kjeft, ikke engang på teater. Bare rynk brynene. Sånn ja. Hun tar et hint, det tar bare litt tid. La henne ta hintet. Ikke la henne komme unna med å overdramatisere.

Min venninne dytter ham hardt i skulderen, det som kommer nå er viktig: ikke si at du er glad i henne, eller, du kan si det, men lat som om du tuller. Ikke ta på hendene hennes. Ikke ha urealistiske forventinger om pikeaktig latter, eleganse eller hårløshet. Du er nødt til å lære deg hvem som er hvem av wiltersenbrødrene, hvilket hus du ville blitt plassert i, og hvor du står i debatten om Snapes seksualitet. Røyk, og ha alltid lighter i lomma. Ikke spy i fylla. Ikke ta så mye dop at det blir skummelt. Vær rasjonell. Ikke for rasjonell. Lær deg å skjønne når det er tid for Beatles og når det er tid for Regina Spektor og når det er tid for Requiem. Puss tennene ofte. Kyss henne i nakken, og på ørene. Ikke vit noe som helst om Ibsen, noe må hun jo få lov til å være best i. Vær den store skjeen. Utfordre henne, selv når hun sier at hun ikke vil bli utfordret akkurat da. Hun mener det ikke, og hun mener det ikke når hun sier at du kan få det siste kakestykket. Spis stille. Prat under filmen. Aldri si noe med babystemme. Ha med deg et eple over alt, gi det til henne om hun blir irritabel, men uten å være nedlatende eller (gud forby) å minne henne om faren hennes på noen måte. Barber deg. Ofte. Ikke forvent deg for mye. Ikke vær avhengig av henne. Lik henne mindre enn hun liker deg.

Det skal hun si.

Del en, del to, delt

Rødt hår mot tynne nakker, lange fingre i 45-graders-vinkel, ryggvirvler som stikker ut av hvit hud, en stegosaurusryggrad. Men du har lengre armer enn en dinosaur, og blå hud i halvlys og morgenlys. Han lukter jul. Han andre lukter ristet brød med smør, han lukter nyslått gress, gress slått med ljå, mannen med ljåen, det lukter du, som noe farlig, skarpt og uten gresspollenallergi. Ljåskarpe skulderblader, og hoftene dine ser ut som en sommerfugl, skjør og hvit og vass i kantene, jeg tør ikke ta tak, jeg stryker og stryker, entomolog med lupe og nett, studie av de blodløse dyrene. Jeg presser deg mellom sidene i en bok, puster hardt, puster hardt og lenge.

Klam hud. Klamme føtter, og hender, armen min sovner, solen i øynene, når jeg kniper dem sammen merker jeg at jeg har rynker. En i panna, en i hver øyekrok. Leverposteiånde, jeg er sikkert ikke noe bedre selv. Du stryker meg over magen, jeg liker ikke når du tar meg på magen, eller på ryggen, og ikke prøv å stryk meg over siden, du vet jeg ikke liker det, du vet det jævlig godt. Du tar meg på halsen, jeg er laget av dalsøkk, det er lite å gjøre med det nå, så jeg strekker på nakken, strekker på ryggen, svelger haker og fordøyer min egen buk. Du er klissete, du svettet i går, våt lugg som ikke engang krøllet seg.

When times get tough, video dinosaurs head for Vegas