Jeg har fått spørsmål om hva vi gjør i dramaen AKA Making Theatre Work. Jeg skal beskrive forestillingen vi lager nå så godt jeg kan.
Jack står på scenen, lager smattelyder. Jeg kommer inn, setter meg mellom seteradene. Ana kommer inn, stirrer på meg, jeg viker unna. Så leser hun opp en nyhetssak mens Katie ler. Så jager Katie meg bort og leser opp et absurd dikt mens jeg begynner å sjonglere. Jack, Ana og Katie løper rundt meg og klapper til jeg mister ballene. Så kaster de dem over hodet på meg. Jeg får tak i en ball, men Jack stjeler den tilbake. Så danser jeg vals med Jack og blir slengt i gulvet. Ana må gå i bro og Katie blir dyttet frem og tilbake på en stol. Så blir hun skutt, og jeg ruller bakover. Så dras Ana bort, Katie og jeg hjelper henne opp. Så danser vi fiskedansen, og jeg begynner å klappe meg på armen som en narkis, de andre hermer. Så sparker vi Jack. Så tar jeg meg en sigg og røyker opp i trynet på alle de andre. Så har vi mexican standoff. Slutt.
Jeg vet det høres litt rart ut. Men det er jævlig gøy.
Jeg har dårlig samvittighet for at essayet mitt er løgn. Løgn fordi jeg aldri har vært der jeg sier jeg har vært, og løgn fordi jeg ikke mener ett eneste av de 1044 ordene. Det er også løgn, jeg mener det når jeg sier at bygningen er stygg som juling. Så 1004 ord med pur løgn. Men hvorfor får jeg dårlig samvittighet av det? Jeg lyver hele tiden. Halvparten av historiene jeg forteller har blitt pyntet på. Jeg lyver til min egen mor uten et snev av dårlig samvittighet, jeg faker og finner på og utgir meg for andre. Men dette burde jo være et vendepunkt i mitt liv. Jeg har funnet noe som verken provoserer meg eller gjør meg glad eller har noen som helst innflytelse på meg. Jeg bryr meg virkelig ikke. Kanskje det ikke er dårlig samvittighet, men en identitetskrise. Jeg bryr meg jo om alt.
Allison: When you grow up, your heart dies.
John: So, who cares?
Allison: I care.
Jeg tror at jo mer jeg prøver å være flink, jo mindre flink er jeg. Jeg har ikke vært full (eller gjort noe særlig usunt annet enn å legge meg i firetiden) på veldig lenge. Alikevel får jeg ikke til dette møkkaessayet. Du vet når du må skrive tre sider om elektrolyse på ungdomsskolen, eller fem om hvordan du har malt et bilde av et eple på videregående? Sånn er dette essayet. Jeg bryr meg absolutt ikke. Forrige uke måtte jeg skrive et essay om kvaliteten på et annet essay. Det var ok, jeg bryr meg i det minste om skriving og teater, og de var såvidt nevnt i teksten. Nå skal jeg skrive om hvordan betongen og veien frem mot Royal National Theatre generer mening. For å være fullstendig ærlig har jeg ikke giddet å dra dit en gang. Det er en stor klump av betong. Jeg er kjent for å være overfølsom, men selv ikke jeg klarrer å rote frem noen reaksjon når jeg ser på en betongklump. Jeg blir ikke sint på den dårlige arkitekturen engang. Jeg bare kjeder meg.
Det beste som skjedde med meg denne uken var at jeg gjenoppdaget Johnny Flynn, og denne episoden i dag morges:
Jeg våkner av at vaskedama banker på døra, og slenger på meg det første jeg ser. Det første jeg ser er grønne slengbukser, en fløyelsvest og en enorm fakepelsjakke med stor krave. Sa noen Woodstock? Jeg renner ut døra og stotrer frem til mannen på starbucks at jeg trenger en enorm mocca, nå. Nei, ikke tall eller venti, diger. Med min digre kaffe i hånden tasser jeg mot biblioteket, så ser jeg en jente jeg kjenner. Følgelig vinker jeg med den hånda som bærer kaffen sånn at jeg får kombinert hilsen og dusj, og synger “YOU CAN PIN AND MOUNT ME LIKE A BUTTERFLY” til henne før jeg innser at jeg er omringet av 18-åringer som er på omvisning for å se om de vil gå på dette universitetet. Det tror jeg ikke de vil.
Kanskje jeg skal sniffe litt kokain nå, eller sykle ned Mile End Road uten hjelm. Om det ikke hjelper meg å skrive om asfalt og betong, så hjelper det sikkert den tette nesen min. Å være flinkis funker i alle fall ikke; to timer til innlevering og konklusjonen min lyder “The Royal National Theatre is not what one would expect of a theatre.”
Hva som skjer om man oversetter bloggen min til engelsk med google translator:
“He was in the neighboring apartment has trebein.”
“When I was twelve, I gave Henry in class love hearts and called and asked if he wanted to be girlfriends.”
“A teacher as long as one lives.”
“And other seemingly interesting thing is whether I deeply disagree, or in deep sleep.”
“She lecturer so I tell stories. In drunk.”
“And that the younger of the two was red as a British farm uniform”
“What kind of man is the plaintiff some to call you gay when everyone knows it’s true?”
“I will be little as Oscar Wilde”
“The tickle in my stomach when I think of hours to Bridget”
“Do not full of people who vomited on my window sill and a lot of noise”
“Knock on the ceiling of her yelling”
“No mandate for Red. But the government is not blue, so all hope is not out of Norway.”
“She let us beføle her mind to look for evidence of the Neanderthals calling.”
“Received messages in a turkey”
Akkurat i dag er verden litt grå, og jeg er litt grå i trynet. For lite søvn, for mye forkjølelse, for mye kjedsomhet. Sånne dager vil jeg helst være her:
Jeg vil ha sommer, fint vær, ferie, skog og gress og å bli vekket om morgenen av at fuglene synger og pappa skriker at det er frokost til de som har lyst på. I morgen skal jeg gjøre lekser, og så skal jeg gjøre noe gøy. Men først skal jeg sove lenge, og bli vekket i morgen av at Alex går ned trappa eller at Callum hører på musikk eller at Emily lager mat. Og det er ganske fint det også.
1 boks makrell i tomat
1 hakket løk
En pakke nudler
Fire dumplings
Et par håndfuller reker
Litt chilisaus
Kok og stek dumplings, kok nudler
Stek løk og reker og sleng oppi makrellen
Tilsett saus når personen som ikke liker chili ser en annen vei
Spis, prøv å ikke spy.
Jeg prøvde å være optimistisk i forrige post. Nå har jeg fått høre at det snør i Norge.
JEG VIL HJEM TIL MAMMA OG PAPPA. NÅ.
If I ain’t dead already, girl you know the reason why.
Det er stille. Det kommer ingen lyder fra etasjen over, fra naborommet eller kjøkkenet. Utenfor vinduet, hvor det vanligvis høres skrik og skrål og fylleri, høres intet. Gården er tom, lyden av skrittene mine gir genklang i muren. Det er ingen som spiser middag i vinduene, ingen som røyker, ingen utenfor den irske puben. Hvor er alle sammen? Kanskje det har vært et jordskjelv og alle andre har evakuert. Kanskje dette er invasjonen. Kanskje Doctor Who kom for sent og alt håp er ute for menneskerasen. Kanskje jeg har sovet i 28 dager og London har blitt tatt over av de levende døde. Fort! Finn mitraljøsene!
Men vent… hvilken dato var det igjen? Ah. Det er reading week. Fri i en uke. Alle har dratt hjem til familiene sine, og her sitter jeg i Maurice Court, mutters aleine. Har jeg fått gjort noe reading? Nei. Men jeg har hatt besøk fra Norge og hengt med søstra til han kjekke. Jeg drikker mer kakao og mindre vin, og gjør mindre lekser enn noen sinne. I morgen skal jeg i banken, på torsdag skal jeg gjøre lekser, og på fredag stikker jeg til Bristol for å henge med min kjære venn Joakim. Vinterdepresjonen har som vanlig slått meg i trynet med en stor våt fisk, men det får jeg ta med en double vodka cranberry juice og en gruppeklem fra naboene mine. For de er gode og mange, selv om det er lett å glemme når Maurice Court har gått under jorden.
Som alle som har øyne, ører eller andre sanseorganer har forstått så er jeg jeg litt forelska for tiden. Hvorfor det, spør du? I helgen satt jeg på rommet hans, han spilte gitar. “Make a song about us,” sa jeg. Så lagde han en sang om at jeg bakte kake til ham uten melk fordi han er laktoseintolerant, og om at han i naboleiligheten har trebein. Han er en sånn som man er heldig man får møte. Han ser ut som en faun. Når han smiler blir øynene hans smale og munnen ser ut som html.
Da jeg var tolv ga jeg Henrik i klassen lovehearts og ringte og spurte om han ville være kjærester. Det ville han ikke. Forrige gang jeg var interessert i noen ga jeg henne Maurice av E. M Forster, Tipping the Velvet av Sarah Waters, Sapfos samlede verker og en vibrator. Det funka dårlig. Å være diskret er ikke helt min greie.
Denne gangen maler jeg ham med vannfarger, viser ham diktene til Cohen og Sirowitz, lager mixtape. Men jeg viste ham ikke dette:
Unravel the obsession.
Begin here: he never
encouraged me. When I
feel pain he has not
called, when I feel
jealously toward men he
may have slept with, may
be having sex with, this
has nothing to do with
him, he’s never opened
that part of himself to
me. The man probably
knows nothing beyond I
am infatuated, write notes,
leave messages, get a silly
smile whenever I see him,
and suffer varying energy
levelsW. Borawski
En lærer så lenge en lever. Litt, i alle fall.
Egentlig bør jeg skrive anmeldelse av et stykke jeg så i forrige uke til London/Culture/Performance. Men det stykket var traumatisk og voldelig og jeg vil ikke tenke på det etter mørkets frembrudd. Eller om dagen. Derfor kopierer jeg min kone og nabo (nabokone?) og anmelder kursene mine.
Making Theatre Work
Dette skal liksom være den praktiske dramabiten. Så langt har vi lekt én dramalek. Den gikk ut på å gjøre noe umulig, jeg fikk beskjed om å bade i en vulkan. Kurset er delt inn i flere seminargrupper som jobber med forskjellige ting, vår gruppe jobber med en amerikansk performancegruppe som heter Goat Island. Goat Island er noen pretensiøse freaks som tror at bare fordi de har funnet noen andre freaks (hallo, det er Amerika, det er vanskelig å finne noen som ikke er litt freaky) så har ikke talent eller evne til å få publikum med noe å si lengre, for de er spesielle. Og i følge det vi må lese til og diskutere i timene tror de at ved å hoppe opp og ned, slenge seg på bakken og holde monologer om å gå med og mot klokka at a) de skal forandre verden, faktisk forbedre den b) at vi skal forstå at dette handler om poeten Celan (tittelen er fra et av diktene hans, det skjønte du selvfølgelig), 9/11 og bilulykker. De får Ari Behn til å virke beskjeden. Alle i gruppa mi, forresten en utrolig hyggelig gjeng, hater Goat Island. Vårt avslutningsprosjekt skal parodiere dem hensynsløst. Læreren er mer homo en Jan Thomas og Elton John tilsammen, har den styggeste hatten jeg har sett i hele mitt liv og er utrolig hyggelig. Desverre blir vi nok ikke bestevenner, ettersom jeg sa at Goat Island var elitistiske og han elsker dem nok til å lage en hel modul om dem.
Reading, Theory, Interpretation
Jeg har allerede fortalt flere ganger om min rådgiver, Peter Howarth, han som fortalte meg om billig kål. Han er foreleser på de forelesningene i RTI jeg er våken i, han snakker strukturert og morsomt (om enn på en veldig geeky måte) om Robinson Crusoe og individualitet. Jeg gleder meg vilt til han skal forelese om Freud senere i år. Sitat:
“You can hear me speak, but you cannot see into my mind. Were this a novel called Confessions of an English Lecturer, I would say: “you cannot see into my mind.” And thank God for that, he thought to himself, looking out at the mass of bored, sleepy students in front of him with a mixture of apprehension and dread.”
Når vi har har Sam, som foreleser om Marxistisk analyse og andre tilsynelatende interessante ting er jeg enten dypt uenig eller i dyp søvn. Seminarlederen min er en ung dame med grå striper i sitt sorte, veldig krøllete hår. Det ser veldig fascinerende ut. Hun er veldig positiv og sier at hun gjerne skulle snakket mer om Rousseau og mindre om Locke. Men om man ikke forstår division of labour på 0,3 sekunder er man tydeligvis ikke kompis med henne mer, om blikkene hennes får tale for seg. Tilgi meg, Nadia, jeg hadde hodepine den dagen!
London, Culture, Performance
Ingen aner hva dette kurset handler om. Jeg tror ikke seminarlederen vet det heller. Hun er også amerikansk, ekstremt hyggelig, heter det samme som meg og har ikke kontroll på noe som helst. Hun kaller meg Bertie. Hun er sosialist, minst. Hun har bart og stålgrått hår. Hun er veldig intelligent. Jeg liker henne veldig godt. Alle liker henne veldig godt. Problemet er bare at hun ikke klarer å lære bort noe som helst. Hun foreleser slik jeg forteller historier. I fylla. “Where was I again? Uuuuuhm… Uhmmmm, oh yeah”. Veldig slitsomt. Vi har hatt om semiotics i tre uker nå, og ingen vet hva det egentlig er. Litt som å snakke om at man kan bruke pi til å regne ut omkretsen av en sirkel uten å si at pi er 3,14ognoe.
Shakespeare
Jeg trodde Shakespearekurset skulle være litt som naturfag i førstegym, matte i andregym, religion i tredjegym, gym i alle tre. Sånn ble det ikke. Jeg gleder meg til fredagsmorgen. Jeg koser meg med å være dårligst i klassen. Jeg sitter oppe hele natten og leser As You Like It og gjør research om pest og tjenerskap uten å få beskjed om det og selv om jeg har masse annet å gjøre. Seminarlederen min tar doktorgrad i en eller annen dude som levde på Shakespeares tid og er nesten like smart som Stephen Fry. Han gir så mye bakgrunnsinfo om teksten og perioden at jeg nesten blir litt keen på renessansen. Han syns det er helt greit at jeg sier “I have an enormous penis” bare jeg later som om jeg er Samson. Han er kjempefine skuldre. Internett, jeg inrømmer det; jeg er forelska i læreren. Seminarlæreren, riktignok, jeg er ikke helt dum heller. For foreleserne er helt tydelig forelska i hverandre, og det skal ikke jeg blande meg i. De har helt like briller og da de spilte kyssescenen fra Romeo og Julie var det helt klart bare de hundreognoe elevene i salen (og at den yngste av de to ble rød som en britisk gardeuniform) som holdt dem fra hverandre. Aww.
Neste gang: anmeldelse av bibliotekene i nærheten. Det blir spennende, vel.
Psst, nabokona har flere QM sitater her. Det er loltastic.
Nanna Johansson lager morsomme, treffende serier og tegninger om herlig stygge mennesker, sexisme og annet gøy.
Det er for mange til at jeg kan poste alle her, men serier som Sköna vibbar, I en annan värld og Dagen V anbefales på det sterkeste. Du kan finne Nanna her. Takk til Hanna Fridén som tipset meg.
Gratulerer med dagen, Oscar Wilde. Den som fyller 155 år, han er ikke født i går. Jeg har ikke lest alt du har skrevet, jeg har ikke lest noen av stykkene dine. Jeg har lest De Profundis, verdens tristeste kjærlighetsbrev, noen av diktene dine (få av dem var veldig imponerende) og Dorian Gray. Men det er ikke forfatterskapet ditt som fengsler meg (if you’ll pardon the pun), det er livet.
Oscar Wilde skulle ha greskprøve på Oxford, og ble bedt om å lese fra det nye testamentet, om Jesu korsfestelse. Han gjorde det bra, og fikk beskjed om at han hadde bestått, alt vel. Men Oscar fortsatte å lese, selv om de ba ham flere ganger om å holde opp, fordi “I want to see how it ends”.*
Hva slags mann er det som saksøker noen for å kalle deg homo når alle vet det er sant? En galning, en stolt idiot, en fyr med et oppblåst ego, kanskje. Men en veldig modig mann. Oscar Wilde snakket annerledes enn alle andre, han kledde seg annerledes, han skrev annerledes (han oppfant så og si vittighet), han tedde seg annerledes.
Oscar Wilde var en av de få menneskene som var fult og helt seg selv. Han levde et trippelliv og var affektert, men det er ikke dermed sagt at han ikke var seg selv. Alle andre er den vi er, vi er den folk mener vi er. Jeg er ung, jeg er kvinne, jeg er radikal, jeg er middelklasse, jeg er liten og tjukk, jeg er litteraturstudent. Oscar Wilde bestemte seg for hvem han ville være, også ble han den personen. Vi prøver alle å få folk til å endre mening; jeg vil gjerne at folk skal se på meg som skarp, eksentrisk, kreativ, vittig, ærlig. Jeg lykkes i særs liten grad. Oscar Wilde lykkes. Tenk litt på hvor imponerende det er.
Når jeg blir stor skal jeg bli litt som Oscar Wilde. Jeg har fløyelsjakka og grønn nellik i knappehullet, jeg trenger bare å lære meg noen flere språk, bli kjappere i kjeften og få meg en heit liten overklasseelskerinne eller tre. Og så geniærklære meg selv. Det faktiske geniet tror jeg vi overlater til mannen selv.
*Den historien har jeg bare hørt en gang, så jeg kan huske feil. Men det høres ut som noe han kunne ha gjort.
When I came to England, I was as perfect a Stranger to all the World as if I had never been known there.
Jeg har gledet meg lenge til å bare ha fag jeg liker. Ikke noe naturfag, geografi eller arkitektur. Å studere litteratur hele dagen, bare lese og analysere og snakke om bøker i lys av den eller den teorien. Fantastisk.
Det er fantastisk, men jeg har ikke bare fag jeg liker. Jeg måtte lese Robinson Crusoe (som alle som følger meg på twitter eller facebook vet), den kjedeligste boka som er skrevet noensinne. Kjedeligere enn Jon Fosse. Kjedeligere enn middelalderhusflid. Jeg må lese sekundærlitteratur på mange sider om at kultur er et ord med mange betydninger. Jeg må analysere verkene til en gruppe som mener at det er en god idé å hoppe opp og ned og skrike 70% av en forestilling på to timer og skriver prologer som sier at de med dette skal forandre verden. Jeg blir nødt til å lese og analysere åtte Shakespearestykker på et år. Inkludert Julius Cæsar.
Men læreren min i London, Culture, Performance er en gråhåret kommunist fra California som liker at jeg kritiserer privatisering og Thatcher, rådgiveren min gir meg råd om hvor man kjøper billig kål, og shakespeareforeleserne spiller kyssescenen fra Romeo og Julie for oss, har helt like briller og viser klipp fra Doctor Who. Det kiler i magen når jeg tenker på timene til Bridget, min fremtidige dramalærer som kun kler seg i grått og beige, men får meg til å se anonym ut om jeg står ved siden av henne. (Dagens outfit: gule strømpebukser, blå kjole, røde skinnsko med sølvstjerner på, kanarigul cardigan, skjerf med grønne og røde babushkaer på.) Vi får lese Hamlet og Freud og Woolf. Min kvinnelige dramalærer har bart.
Robinson Crusoe deler inn situasjonen i good (ting som at han ikke trenger klær) og evil (ting som at Gud hater ham). Good vinner her, lett.
Robinson Crusoe on Mars. David Bowie does not approve.
I går var jeg og Aleksandra på National Portrait Gallery og så en utstilling som het Gay Icons, der berømte homser valgte portretter av sine helter og skrev om hvorfor. Der var alle slags folk: Auden (selvsagt), Mandela, Tchaikovsky, Harvey Milk, Ellen DeGeneres, Kenneth Williams, Virginia Woolf.
Det var en konkuranse der man skulle skrive om sin egen helt, kunne vinne en middag eller noe sånt. Jeg skrev, lite overraskende, at min helt var Stephen Fry. “For being honest, even when he lies, about everything from his bipolarity to his piles.” Rimet var et uhell. Men Stephen er virkelig en inspirasjon. Ikke bare vil jeg leke med ord når jeg leser ham, leke med dialekter og stemmeleier når jeg hører ham snakke, lære meg om fysikk og middelaldermat og sjøfugler når jeg ser ham på TV, han har overbevist meg om at man aldri trenger å bli gammel, at pølsevev er guds gave til menneskene, at man ikke tok feil da man var sytten, man hadde kanskje mest rett da. Stephen Fry er den siste polyhistor, hjernen hans er større enn hjernen til Jeeves, han ler som en hest og det eneste han er dårlig til er å danse og velge seg slips. Heia Fry.
Har du sett Yes Man? Det er en film med Jim Carrey og Zooey Deschanel om at Jim Carreys rollefigur Carl Allen må si ja til alt, inkludert besøk fra Jehovas vitner, tiggere, plakater, yogakurs og sex med sin åtti år gamle nabo. Og Zooey. Den er overraskende god, i og med at Jim Carrey spiller i den. Men det er et herlig konsept, og Zooey er så søt at jeg får vondt i tennene. Uansett, da jeg dro til Kina ble jeg yeswoman. Dra på to timers busstur for å se på pandaer selv om en time i bil for meg er synonymt med angst og kaos? Ja takk. Danse foran alle lærerne i barnehagen? Hvorfor ikke. La være å gå på do hver gang jeg drar fra et sted til et annet? Can do. Gatemat som ser ut som blodsuppe og smaker som pepper i chilisaus? Ok. Danse som en gal på DKD, reggaebar og Sky, selv om nattklubber er teite og dansing er noe andre mennesker kan? All right. Kjøre pirattaxi med en mann som styrer med knærne? Sure. Og det gikk helt fint. Jeg opplevde så utrolig mye på den måten.
Jeg prøver så godt jeg kan å fortsette yeswomantrenden her borte. Jeg har joina sosialistforeningen, historieforeningen, homseforeningen, skal kanskje jobbe som frivillig med unger i østlondon et par timer i uka, jeg skal på audition for å spille i Pinterstykker (tips til monologskriving?), jeg tar kontakt med fremmede, blir venn med irer og kinesere og briter, jeg henger med til Brick Lane når jeg egentlig helst vil sitte hjemme og se på Black Books og bare absorbere alt det nye.
For det er mye nytt. Jeg har bare fire fag, jeg kan aldri få fri fra forelesning eller seminar, jeg har min ”egen” akademiske rådgiver som heter Peter og er god på Sylvia Plath og hvor man kan kjøpe billig kål. Jeg bor alene, lager min egen middag og noen ganger til og med litt lunsj. Jeg kjøper min egen ostehøvel, min egen kakeform. Jeg må passe på passet mitt selv. Jeg bor i London, der det er flere mennesker enn i hele Norge og alle bilene kjører feil vei. Jeg skal lese 2859 sider om Shakespeare innen juni. Jeg begynner å like Shakespeare. Folk her vet hva jeg snakker om når jeg snakker om Stephen Fry og E. M. Forster, og har ikke peil når jeg snakker om Jokke og videregående. Jeg er dårligere enn de andre barna i engelsk.
Vil jeg bli med i parken i dag? Yes. Yes. Yes.
