If you never say your name out loud to anyone, they can never ever call you by it

Jeg elsker å facebookstalke gamle venner og bekjente. De beste er de som var kjempehardcore, de som drakk blod, gikk med lærkorsett, elsket Bodom. Jeg liker å se bilder fra de tøffe, rølpete festene vi hadde i stua til foreldrene deres. Man ser tydelig klassebildet fra andreklasse på peishylla, om dette var Harry Potter hadde 23 forskremte fjes stirret ned på disse mørkkledde ungdommene med pandasminke og plastdreads, spurt hverandre hva i all verden de drikker og hvorfor de kaller hverandre fuglenavn og navn hentet fra Poe (som lest i Nemi, de har ikke lest Poe mellom harde permer ennå), hvorfor de ser så fornøyde ut. Jeg kjenner nesten ingen av disse menneskene lenger, men jeg ser kappene deres hvirvle rundt gatehjørner når jeg er i Oslo, møter blikket til en jeg har delt en øl med på Blitz over en hylle på Outland. Noen av dem er fortsatt sånn, med isblått hår og naglebh og arr over hele venstrearmen. Noen av dem er fortsatt venner, løgnhistorier om nordlandske vampyrer skader kanskje ikke hardcorevennskap, kanskje tror de fortsatt at Edward Cullen skal bite dem i dobbelthaka og ta dem med ut og vekk. Stygge Oslo, trygge Oslo, det er derfor det er fascinerende å observere disse menneskene jeg kjente og til en viss grad beundret. De er der ennå. I Oslo, på Blitz, på hjemmefest hos hun anorektiske med linsene, hos han med de alt for trange zebrabuksene, de bor alene og har ikke tatt med seg klassebildet til leiligheten i sentrum, men det er nesten den samme festen. De har fortsatt de sammen kallenavnene, basert på bøker og konsepter de likte da de var fjorten.

Kanskje det er for mange festbilder av dem, bilder av øl som drar med seg hvit og sort sminke nedover haka. Bilder fanger deg som kjent. Kanskje de har for mange navn, eller for kule kallenavn. Kanskje grunnen til at jeg ikke hører hjemme i Oslo, hører hjemme i et miljø, er at jeg aldri har vært kul nok til å få noe kallenavn. Pappa kaller meg Bertie, mamma kaller meg pysling, tante kaller meg ‘skravla fra Ljan’, men ingen kaller meg Ophelia Rothchilde eller Goneril Althorion. Jeg kjenner en masterstudent som fortsatt går med teaterkompaniskjorta fra første året, for det står kallenavnet hans på den. Jeg er bare Johanne Margrethe over alt, Johanne Joanna Johanne Joanna, uttalen forandrer seg men passet sier det samme, jådd emm hå jådd emm hå, jeg har initialer på skoene mine, lommetørklet mitt og veska mi, men ikke på ringeklokka, ikke i noen av mine hjembyer.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “If you never say your name out loud to anyone, they can never ever call you by it

  1. jeg blir innmari sentimental av å lese det du skriver og det føles ganske godt og litt rart. du er dyktig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s