Og jeg bare

Noen ganger (les: alltid) er jeg litt pretensiøs. Poster dikt og sånn. Dype tanker. Som alle (les: spesielt Eivind) vet, er jeg ikke helt sånn i virkeligheten. Da Maren (les: gietlitevink som jeg linker til fordi hun er søt og fordi jeg liker å trykke på kjettingknappen) var her snakket jeg om å blogge ærlig, at noe er fiksjon men alt er sant i min innerste sjel som en ørret i et stille vann som kommer til overflaten men egentlig har den en glinsende buk og en våt munn og våte tanker i sin fiskehjerne. Eller noe sånn. Men noen situasjoner egner seg ikke til fiskehjernemetaforer. Som nå.

Vår flatmate (finner fortsatt ikke noe godt norsk ord for flatmate) har bestemt seg for å flytte ut. Hun har vært usikker på om hun ville flytte inn med oss før vi begynte å se etter leilighet, men informerte ingen om dette før i november i år. Hun har beholdt alle pappeskene og ikke puttet noen ting på veggene, så vi burde kanskje tatt hintet, men det gjorde vi ikke. Med en gang vi flyttet inn, kom pappaen hennes på besøk og fortalte henne at denne leiligheten var et høl og at det var alt for mange sånne utlendinger med sånn rar religion og sånn mat som vi kjøper hver lørdag. «Åja,» tenkte hun, «da er det vel et høl da. Et høl med farlige naboer.» Det må også nevnes at hun har en kjæreste. Deres dype, intense kjærlighetsforhold begynte et par uker før hun kom tilbake til London og begynte fordi han poka henne i sideflesket og sa «bzzzt!» Young love. I begynnelsen trodde vi grunnen til at hun gråt konstant og aldri ville bli med på noe (inkludert middag) var fordi hun savnet ham, selv om hun dro for å besøke ham i Wales hver eneste helg.

Et annet problem var oppvasken. Du skjønner, Lauren er engelsk. I Norge, om du vil at noen skal ta oppvasken, sier du «bitch, please, ta oppvasken» eller en mer eller mindre høflig variasjon av «bitch, please, ta oppvasken». Lauren sa ingenting før det hadde blitt sent september, da hun begynte å gråte fordi alt var så skittent. Og jeg bare:

Så flyttet hun permanent inn på rommet sitt og snakket ikke med oss på tre måneder. Vi bare:

Nei, faktisk ikke. Vi ble kjempebekymret. Helt til vi fant ut at hun har fortalt til alle at vi hadde vært slemme mot kjæresten hennes, som jeg har møtt to ganger. Jeg bare:

Say whaaaaaaat? Så, etter å ha fortalt det til alle våre felles venner først, forteller hun oss at hun skal flytte ut. Vi hadde en veldig sivilsert samtale og jeg tenker at vi kanskje kan bli venner igjen om to år. Vi ignorerer hverandre i en uke, før hun skal hjem i helgen. Så kommer hun plutselig inn i stua der jeg og Aleks jobber for å fortelle oss at hun skal bestemme hvem som skal bo med oss etter hun har flyttet. Jeg bare:

Nei, nei, og atter nei. «Good luck with that,» sa jeg, og mens hun gikk ut for å hente personen kledde jeg av meg alle klærne så jeg kunne åpne døren naken så hun kunne få hjerteinfarkt. Men hun kom ikke tilbake. «Good luck with that» ble til «Johanne truet personen jeg skulle vise leiligheten med vold og jeg er redd for henne og tør ikke komme tilbake,» noe hun fortalte til alle våre venner og sin advokatpappa. Vi bare:

Etter det kom ikke Lauren tilbake, fordi jeg er så farlig. DRITFARLIG!!! Hun flyttet inn på hotell. Det skjønner jeg godt. Jeg er DRITFARLIG.

Vær redd. Veldig redd. Jeg ringte til Lauren for å spørre om hun kunne komme tilbake med nøkkelen. Så fortalte Mara oss en interessant historie om at da vår eksvenn ville gjøre slutt med sin ekskjæreste sparket hun ham i ballene mens han sov så han skulle mislike å sove i samme seng som henne og slå opp. Jeg bare:

Hun er ikke helt god. Men heldigvis slettet hun meg fra facebook og blokket alle telefonnummerne mine så jeg ikke kan kontakte henne. Dessverre fortalte hun sin advokatpappa og eiendomsmegleren at jeg aldri har prøvd å ta kontakt med henne. Jeg bare:

Fordi jeg er så søt når jeg er sint, vil ikke eiendomsmegleren ha noe med meg å gjøre fordi jeg er ustabil. Jeg er faenmeg dristabil!

Legg merke til salat på tanna.

I dag ringte eiendomsmegleren og sa at de hadde funnet en perfekt flatmate! Her er han.

Og så lagde pappaen hennes en kontrakt som vi må signere som sier at om vi ikke finner noen innen 12 dager så kan de bestemme hvem vi skal bo med. Jeg håper det blir Göring.

HER ER NOEN FLERE BILDER FOR Å ILLUSTRERE SITUASJONEN!!!

SÅNN HER ER LAUREN:

For å gjøre opp for at jeg ikke fikk være naken under visningen, her er et bilde av rumpa mi.

Jeg tok egentlig et annet bilde hvor man kunne se mer rumpe, men jeg fikk ikke lov av Aleks.

Aleks: Det er jo forsåvidt et ganske flatterende rumpebilde!

Jeg: Ja, ikke sant! Jeg har aldri sett rumpa mi før, jeg. Den var jo ikke så dum den? Hæ?

Aleks: Nei, forsåvidt ikke.

Jeg: Jeg har jo ganske fin rumpe jeg da?

Aleks: Ja da, kjempefin, men jeg vil ikke se den på daglig basis.

Jeg: OH LOL da skulle du ikke flytta inn med meg.

Aleks: Å, nå flytter jeg ut! Jeg skal si til alle at du terroriserer meg! Med rumpa di! Rumpeterror.

Jeg: Oh bugger, på’n igjen.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “Og jeg bare

  1. ❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤

  2. ❤! Pet Hedgehog, jeg elsker deg!
    …men ikke din noe… sære hybelkamerat. (Fungerer det som "flatmate"?) Hun er vill i nikkersen, den dama der. Vi heier alle på Göring, tror jeg.

    Er du hjemme? Kan jeg få høre denne historien IRL?😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s