You have her face and her eyes but you are not her

Jeg tok ut nesepiercingen min på bursdagen til mamma, vasket den og ga den til henne. Jeg fikk den forrige vår, etter å ha busset til England på grunn av Eyjafjallajökull. Jeg våknet etter 12 timer søvn og bestemte meg for at den dagen skulle jeg i alle fall ikke sitte. Så tok jeg tuben til Camden. 20 minutters tubetur er likevel ikke helt til å sammenligne med 30 timer buss, to timer ferge, to timer tog, en time buss. Jeg googlet ikke piercingstudioer, bare gikk ned den første billigbodymapbutikken jeg så (omtrent 30 meter fra Camden Town) og ned trappa til et ikke-rotteinfisert piercingstudio. Det fikk holde. Ok, sa jeg, bare stikk hull i fjeset mitt, du, så kan vi bekymre oss om smykket senere. Det gjorde ikke så vondt, men det er noe med nervene i det området som gjør at øynene begynner å renne, som når man napper øyenbryn. Så jeg gikk rundt i Camden Market og så ut som om jeg gråt, noe londonmennesker pleier å gi glatt beng i. «Love, are you all right?» «Yeah, I’m fine!» Han ser tvilende ut. «Honestly, I’m fine, my eye is just-» «Come on, darling, let’s get you some curry, eh?» «That’s very kind of you but-» «No, I’m getting you a curry. What kind do you want?» «Er, a bhuna?» Han kjøper en kyllingbhuna (å, kyllingbhuna, en gave fra Gud) og et glass ordentlig limonade til meg og forsvinner. Jeg har tre piercinger, en i leppa (venstre hjørne), en i ørebrusken (knas) og den i nesa som jeg akkurat fjernet.

Nå vurderer jeg å fjerne lepperingen. Den er i veien når jeg tar på leppestift, det var ikke noe jeg tenkte mye på da jeg var 16. Da jeg fikk den hadde jeg grønn fauxhawk og skulle begynne i førstegym. Jeg fikk høre av en tante at alle lærerne mine kom til å mistro meg og anta at alt som går galt er min feil. Det gjør de uansett, sa jeg, det gjorde de i sjette da jeg var søt og blond og kun gikk i beige også. Problemer er ikke at det er så fint med ring i trynet, men at da jeg var seksten ville jeg veldig gjerne være den type person som har piercing. Semiotikk, ikkesant. Det sender signaler om hvem du er og hva du står for. Må jeg velge om jeg vil være typen person som har fin leppestift eller typen som har piercing? Jeg tror ikke piercingen min automatisk gjorde meg dødshard, eller at uten den vil jeg plutselig våkne opp og kun høre på Katy Perry, jeg tror ikke engang folk legger merke til den. Men jeg liker tanken på at man kan se at jeg var verdens dårligste punker en gang, at en gang i livet mitt trengte jeg visuelle tegn for å fortelle folk at jeg ikke er som alle andre, at jeg følte meg hjemme på blitz og i fantasyhyllene på outland. Jeg mistet litt respekten for han kjekke da jeg så at han hadde et lite, rundt arr under munnen. Jeg kan fint gå med på å ikke være en sånn type person som har leppering, men vil jeg være den type person som bestemmer seg for å gå tilbake til normalen? Kanskje det er bedre at jeg gjør det nå. Ut må den, om jeg skal få meg jobb noengang, og om jeg endrer utseendet mitt for noen andre skal det være å gro bart og penis for å glede Stephen Fry, ikke for å få jobbe på Waterstones. Kära lilla krummelur, jag vil aldrig bliva stur!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s