Advarsel: dette innlegget kan inneholde spor av avgudsdyrkelse og teh squee.

I går dro jeg til Oxford med to av Stephen Frys bøker, et utall hårnåler og en Melchettuniform i min vakre skinnkoffert. Og en billett til New Theatre der mannen selv skulle snakke om The Fry Chronicles og signere og være herlig. Før jeg forteller om hva som skjedde bør jeg forklare hva Stephen Fry betyr for meg.

Som alle andre tenåringer var jeg ekkel, løgnaktig og selvopptatt. (Bare for at jeg bruker ‘var’ betyr ikke at det ikke fortsatt er sant.) Jeg var forelsket i feil mennesker, skrev utrolig dårlige dikt om blod, sa forferdelige ting til mennesker jeg er glad i, manipulerte, prøvde å ta livet av meg, truet med å ta livet av meg, hatet å høre til mens jeg desperat ønsket å være med i en subkultur, hadde rosa/lilla/grønt/ildrødt/sort hår, luktet vondt og stjal fra mammas veske. Nå er jeg 20 år gammel og skriver blogg om meg selv, jeg har faktisk blitt en del mer moden siden jeg var 15, så du kan forestille deg hvor selvopptatt jeg var.

På ungdomsskolen og videregående leste jeg E. M. Forster og Auden og Brontë og Wilde og Austen og lærte om kjærlighet og usympatiske mennesker. Men ikke om å være motbydelig. The Liar av Stephen Fry handler om alt for mye til å oppsummere selv i mine ekstremt lange, kommafylte oppramsingssetninger, men for meg handlet den om å være ekkel. Ja, tenåringer er forferdelige beist som ikke bør oppmuntres til å tenke mer på seg selv og den menneskelige lidelse og sitt fete hår, men da jeg var 17 trengte jeg desperat å vite både at det går over en gang og at jeg ikke trenger å bli et nytt menneske for å bli voksen. At det du føler er sant selv om du formulerer det pompøst og med en rosa sigarett i munnviken.

De fleste kjenner Stephen Fry bedre som komiker og skuespiller enn som forfatter, og jeg tror det har mye å si. Melchett. Wilde. QI-sjefen. Mannen som lager innviklede vitser om Dracula og prester og australske såpeoperaer og dueller og engelsk politikk etterfulgt av Fry som Michael Jackson og så en mann som mister penisen sin. Jeeves. Jeeves-Melchett-Wilde-Fry lar meg være ekkel. Det er ikke bare en mann med godt ordforråd som sier disse tingene, det er Stephen bloody Fry.

I forordet til den nyeste boka hans blander han greske referanser med spy og sæd. Han er velformulert selv (kanskje spesielt) når han er motbydelig. Han gjør narr av det engelske samtidig som han består av 70% te, ull, og cricket wickets. Han bruker fremmedord ikke for å vise at han kan dem men fordi han tror at alle vet hva de betyr. Han er det eneste levende menneske hvis språktekke kan sammenlignes med Wildes. 80% av setningene han skriver er en referanse, men gir mening selv om man ikke tar den. Han bruker flere kommaer enn meg. Han kan gjøre den beste imitasjonen av Hugh Laurie jeg har sett ved å si «Hullo!». Han følger meg på twitter fordi jeg la ham til og ingen skal måtte føle seg utenfor. Han er hatet av Daily Mail. Han siterte Ibsen i selvbiografien sin. Han fornekter aldri sine mindre positive sider, han fremhever dem og forteller om å sitte i fengsel, så stjele godteri fra andre gutter og penger fra moren sin. I en tid der incest og nekrofili har blitt fnisverdig, men det er tabu å føle noe, gråter han på tv, skriver om at han føler seg mislykket og twittrer om hvor lei seg han blir når noen er slemme mot ham på internet. Han er høy og kjekk og har de styggeste slipsene på denne jord. Han er hysterisk morsom. Stephen Fry er fløten i kaffen og bienes knær, han er tweedjakker og piperøyk og fyllet i konfekten og pepperkakedeig og en mozartkonsert og polsk vodka og julaften og tørketrommelvarm pysjamas og den første hestehoven. Trenger jeg egentlig å si at jeg forguder mannen? Jeg forguder Stephen Fry. Han er det beste mennesket jeg vet om. Om jeg blir en åttendel så smart og storsinnet og velformulert som ham vil jeg være lykkelig. Jesus, ta deg en bolle.

Jeg håper alle har et sånt forhold til en eller annen person. Du har forestilt deg hva du skulle si om du møtte dem og drømmer om dem om natten. Ikke hele tiden, men de er tilstede i livet ditt konstant. For meg er det Beatles og Fry som har den rollen. Forestill deg å møte den personen, om det så er George Harrison eller Carl I. Hagen. Ok. Har du lyst til å skrike og veive med armene? Da kan vi gå videre.

JEG SÅ STEPHEN FRY PÅ SCENEN. JEG MØTTE HAM. JEG SNAKKET MED STEPHEN FRY. JEG TOK PÅ STEPHEN FRY.

Jeg står i kø i omtrent en time med noen andre fans. Når jeg sier «The clever coupling of the word dance» svarer sidemannen «with the word circumcise.» Jeg synger «Row row row your boat, gently down the stream!» og han synger «belts off, trousers down, isn’t life a scream!». Jeg sier «My word, Jane, the garden is looking very homosexual this morning» og han ler og sier «I haven’t seen that one.» Vel. Man kan ikke få alt, heller. Vi snakker om The Importance of Being Ernest og The Code of the Woosters. Vi hopper litt opp og ned og hviner som marsvin. Så er vi nesten fremme, begge med kink i nakken fordi vi prøvde å se rundt hjørnet før køen hadde kommet så langt. Jeg begynner å svette. Kan ikke køen vare litt lenger? Jeg har jo en hel tale å huske. Faen. Min tur. Jeg faller bort til bordet der han sitter.

«Hello darling!»

«Hello!» Jeg dytter boken min og lappen med navnet mitt skrevet med blokkbokstaver mot ham, han signerer. To Johanne, Love Stephen» står det, enkelt og greit. Jeg rekker frem en nølende hånd, jeg vil så gjerne ta ham i hånda. Han tar min skjelvende deigklump av en hånd i sin gigantiske pote og planter et fuktig kyss på knokene mine. Han har litt skjeggstubber. Jeg kjenner at jeg holder på å sprekke. Hånden min er full av statisk elektrisitet.

«Thank you for dressing up so nicely!»

«Thank you, they tell me I look like General Melchett.»

«I apologise for not dressing up as Jeeves, I know there were people who wanted me to. I hope they realise that it would have been a bit weird.»

Jeg drar i min pinlige, ferdigknytte tversoversløyfe og drar en ordentlig en ut av veska og veiver med den. (Idiot.) «I’m glad you didn’t, I would have had to ask you how to tie a bow tie.» Han nikker, og gestikulerer mot haugen med godteri som ligger ved siden av ham. «Have a sweet.»

«I will!» Sherbet lemon. Så passende. Det er tydelig at det er meningen at jeg skal gå nå. Jeg holder boka frem så han kan se forsiden og stotrer ut: «I just wanted to thank you for writing this, it made being 17 a bit less shit. Thank you.» (Faenfaenfaen, idiot.)

Han smiler. «Oh, thank you very much, I’m glad!» Så er det nestemann, og jeg løper skrikende ut i Oxfordnatten og kysser min høyre hånd igjen og igjen og igjen.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

4 responses to “Advarsel: dette innlegget kan inneholde spor av avgudsdyrkelse og teh squee.

  1. A W E S O M E .

    Minner meg om da vi møtte Ida Jackson. Trass i at det ikke kommer i nærheten engang.

  2. jomikkel

    wow for en vakker møtebeskrivelse på slutten der. blir helt rørt.

  3. Helene

    Så så så så så så fint fint fint! Jeg trekker fram utropstegnene her. !. Blir helt våt i øynene av å lese. Som i gledestårevåt, liksom. Jeg trodde det bare var gietlitevink-Maren som skrev så bra. Så nå skal jeg lurke i arkivet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s