Klamme hender

Var på hyttetur i helgen, noe som var koselig, awkward og litt kaldt. Mest koselig. Som alltid når jeg må forholde meg til mennesker som kjenner hverandre men ikke meg, må jeg stille spørsmålstegn ved mitt inntrykk av meg selv som sosialt kompetent. Med Eivind er det standard å late som om vi er skilpadder som har sex, og det hender det kommer som en overraskelse at andre setter mindre pris på salatgaver, stønning og ryggbeføling. Maren jubler når jeg snakker om eksperimentalfysikk, og ikke av den mest åpenbare grunnen (damnit). De fleste stirrer og spør om ikke jeg «studerer humanoira, da?»

Det handler ikke bare om internhumor og referanser. Jeg suger på sport fordi jeg er liten, tjukk og aldri husker reglene. Jeg er kjempedårlig på å skjønne sosiale regler av meg selv. Det gjør det vanskelig å bli venn med briter, som først sier fra om at du har gjort noe galt etter du har drept det andre kjeledyret deres. Jeg tror det vil komme som en stor overraskelse på mange at jeg ikke er veldig selvsikker. Jeg oppfører meg nemlig som om alle liker meg. Det har ikke med selvtillit å gjøre, men med en barnslig mangel på forståelse av at ikke alle er akkurat som meg. Jeg setter stor pris på mageklemmer, spontanopptredener av Hamlet og at folk mater meg, og jeg følger den gyldne regel. Du er herved advart.

På hytteturen var det vanlig at nordmenn snakket engelsk til hverandre, noe jeg syns var helt utrolig sært. Nye spilleregler, med andre ord. Det var bakgrunnshistorier og ekskjærestepar jeg ikke kjente til, vitser jeg ikke tok, sanger jeg ikke kunne, en omgangsform som jeg ikke kjente. I dag syns jeg den beste responsen i en samtale om kjærlighet var å sitere Auden. Jeg trengte ikke kunne hele diktet utenat, jeg har det alltid i veska, tilfelle noen skulle komme til å nevne stjerner, kjærlighet eller rynkete menn. Poenget med denne posten er ikke å fortelle at jeg er superquirky eller eksepsjonelt sosialt malplassert. Jeg er bare overbevist om at nesten alle er litt utilpass når de møter nye mennesker. (Perverst nok er å møte tusen nye mennesker det beste jeg vet. Det er litt som sex, awkwardheten er verdt det.)

De som er gode på det her, virkelig gode, har de en standardpersonlighet som alle liker? Har de lest manualen? Faker de? Eller er de bare mer observante enn meg, og trenger mindre enn et slag i trynet for å forstå at de ikke er morsomme? Nye mennesker er skumle fordi de ikke avviser eller viser at du er velkommen på samme måte som du er vant til. I følge en eller annen artikkel finnes det hintemennesker og spørremennesker, og hintemennesker og spørremennesker har vanskelig for å kommunisere. Personlig tror jeg alle er fremmedgjorte og har kommunikasjonsproblemer uavhengig av hinting (modernist på min sjel, du vet), men etter jeg leste den går jeg konstant rundt og lurer på om folk prøver å gi meg et hint. Men hinting fra dine beste venner er jo ikke hinting. Folk som kjenner deg godt spør ved å ta deg på håndleddet eller knekke på nakken. Spør meg! Vær så snill. Med mindre det gjelder kjærlighet, da. Da tyr man til Auden og lar ham si sitt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s