I’ve learnt a little bit, I’ve lost an awful lot (interrail alene)

Jeg skulle egentlig ikke til Budapest. Da jeg dro fra Praha visste jeg bare at Budapest var syv timer unna, jeg var egentlig litt usikker på hvilket land jeg var på vei til. På toget satt jeg ovenfor den minst hyggelige mannen jeg har hatt gleden av å møte. Han satt på min plass, men det ga han faen i. Han skulle sitte der og drikke øl i syv timer, og sånn var det med den saken. Heldigvis kom det ingen som gjorde krav på setet jeg satt i. Mannen kommuniserte med kona si (som så ut som den kvinnelige versjonen av ham, med bart) med grynt og sinte håndbevegelser og kanskje to hele ord. På syv timer. En gang gikk han på do, ellers satt han bare der og stirret på meg og de stakkars britiske jentene som delte kupé med oss mens han rynket de enorme, buskete brynene sine og drakk minst ti øl.

Vel fremme i Budapest fant jeg ut at Budapest er litt som Praha: bygninger med statuer og forgylte kanter ved siden av vaklevorne rønner med «FUCK YOU!!» i sirlig håndskrift sprayet på veggen. Den første personen jeg snakket med var en uteligger som hjalp meg til metroen. Budapest har over gjennomsnittet hyggelige uteliggere: da jeg lette etter Lisztmuseet spurte jeg en annen uteligger (som jeg kjøpte budapestversjonen av Big Issue/=Oslo selv om jeg ikke kan lese Ungarsk) om veien. Han prøvde å forklare, jeg skjønte ikke en dritt, mer fordi jeg ikke kan forskjell på høyre og venstre enn på grunn av språket. Så han tok meg like gjerne i hånden og leide meg dit.

Lisztmuseet var helt utrolig. Jeg kom dit tidlig på formiddagen, og fikk streng beskjed om at «No, no! Closed!». Skuffet luntet jeg ut, bare for å bli tatt igjen i døra av kuratoren som med omtrent tre engelske ord, noen håndbevegelser og mye peking i et flyveblad klarte å forklare meg at det var museumsnatt. Museet skulle holde oppe på kvelden og det skulle spilles Liszt og Chopin in Liszts gamle leilighet. Det var fullstendig episk. Den første pianisten var en pjokk på 13 som så ut som om han hadde tæring, hadde alt for stor dress og spilte som en gud. Liszt hadde et skrivebord med et bittelite piano i en skuff som kunne dras ut, som en tastaturskuff på et ikeaskrivebord. Win!

Selv om postkontoret var et helvete, de ikke selger tamponger og jeg mistenker at det at jeg alltid ble oversett i kassen til fordel for ungarske menn ikke var helt tilfeldig, forelsket jeg meg litt i Budapest.

Så tok jeg nattoget igjen, denne gangen kom jeg først inn i kabinen og gjorde de fem mennene som kom på senere nervøse. I Amsterdam syklet jeg rundt, hang ved kanaler, gikk på jazzbar med pensjonatdamer, gikk fra regninger og hang med Van Gogh, australiere og tyskere. Jeg møtte en mann som syklet rundt med lærstøvler i hendene mens han lagde billyder og fant en butikk som alltid var stengt, men som hadde syttenhundretallskjoler i vinduet. En dag dro jeg i parken for å chille, mistet sykkelen min og kjøpte 14 mars bars, en pose potetgull, en halv kilo brie, kjeks, skinke, fem croissanter, en pose boller, en halvliter Ben and Jerry’s med sjokoladesmak og en penn.

Pensjonatdamen og jeg gjorde kort prosess med alt sammen på disken (unntatt pennen), mens folk som skulle sjekke inn så rart på oss, antakelig fordi de var misunnelig på mine sjupakninger med mars. Etter dette fulgte charlestondansing i Prinsengracht, fotballkamp, glade tyskere som spanderte jägershots, all you can eat spareribs, haier i kanalen, forsøk på å rømme til Haarlem med båt, taxiturer betalt med sjokolade og veddemål som kostet meg armhulehåret mitt.

Det var fantastisk, og litt ensomt. Det er grenser for hvor lenge man orker å sitte i en park helt alene når man gjorde det dagen før og kommer til å gjøre det dagen etter. Men jeg fikk tenkt mye de første par dagene, og så tenkte jeg egentlig ikke så veldig mye. Grunnen til at jeg er blakk nå (fullstendig, totalt blakk, jeg skylder 8000-blakk) begynner på Amster og slutter på dam. Men det visste jeg ikke da, og dro glad og fornøyd videre til København. På toget møtte jeg en danske som het Jeppe som også spilte ukulele. Hans var rød, og vi ble venner med en gang. Vi fant festglade briter å snylte av, røykte ut av vinduene, tagg smørbrød av tyske grensevakter og sang nasjonalistiske sanger om våre respektive kystlinjer. Om jeg hadde visst at jeg hadde 200 kroner på kontoen og over en uke igjen den kvelden, hadde jeg nok gitt fullstendig f.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “I’ve learnt a little bit, I’ve lost an awful lot (interrail alene)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s