Interrail: flesk-kotelett tilsammans

Ja, så har man vært på interrail. Jeg er mange skjerf og hjerneceller, et par sko, en lommebok og et ikke ubetydelig antall tusen kroner fattigere. Det var så verdt det. Første delen av turen var sammen med andre, andre del var jeg alene, og tredje del var jeg i Danmark, mest Roskilde.

Første stopp var Bologna, men flyet gikk ikke direkte dit så jeg tok toget fra Milano. Første stempel på interrailbilletten er rimelig nervepirrende, tenk om jeg hadde skrevet feil dato og de hadde kastet meg av toget? Jeg møtte min første togvenn, en middelaldrende britisk økonom på vei til Parma.

Bologna! Jeg visste ingenting om Bologna før jeg dro, jeg ville bare besøke Linda, så hun viste meg rundt i byen etter alt for mye risotto og en flaske eller to med Fragolino. Bologna er stor nok til å være livlig om dagen og kvelden og liten nok til å være helt tom klokka 2 natt til mandag. Det var som om ingen andre eksisterte, anbefalt måte å se en by for første gang. Jeg tror jeg forelsket meg litt i Bologna, til tross for alt for få toaletter. Vi dro opp på fjellet og så Santuario della Madonna di San Luca, chilla i parker. Og piazzaer. Det var fint.

Så ble jeg levert på togstasjonen som en baby og kom meg på riktig tog. Der var kupeen nesten full, med tre afrikanere, en meksikaner og en fyr som presenterte seg som en sigøyner. Det er noe ubehagelig med å komme inn i et rom som er dominert av andre. Ekstra ubehagelig å komme inn i et rom som er dominert av folk som snakker høyt på et språk du ikke forstår og innser at ingen på dette toget snakker noen av de språkene du snakker (parle zhong yu, anyone?) og at du er helt hjelpeløs og må stole på at de fem mennene som skal sove en halvmeter fra deg er hyggelige, vanlige menn som ikke kommer til å voldta deg. Jeg delte biscottien min med dem. De viste seg å være hyggelige nok, og ikke av voldtektstypen. Den ene afrikaneren hadde ikke ordentlig pass, og ble kastet av i Sveits rundt klokken tre om morgenen. Grensevaktene hadde sorte bånd rundt armene (som alltid gir like hyggelige konnotasjoner) og snakket en versjon av tysk som hørtes ut som om den oppsto da en gruppe polakker flyttet under vann rundt 1790 og lærte seg å kommunisere med kråkeboller i munnen. De tok med seg afrikaneren og meksikaneren ut, afrikaneren kom ikke tilbake og meksikaneren ble kastet inn i kupeen igjen så han nesten falt ut av vinduet på motsatt side. Han sto lenge og gned håndleddene sine før han gikk og la seg igjen og svarte ikke da vi spurte om det gikk bra. Sigøyneren sov igjennom alt dette, så jeg trodde lenge han var italiener. Det syns han var veldig hyggelig, og tilbød meg en sigarett. Man trenger ikke felles språk for å snakke sammen på tog, har jeg lært. I butikker, ja, men ikke på tog.

Så ankom jeg Paris. Husker ikke hvilken togstasjon det var, men det så ikke ut som Paris, det så ut som Ski, eller Drammen.

Så møtte jeg John (tidligere kjent som ‘han kjekke som ikke stemmer’), som også var på interrail:

Sammen med kjæresten hans, som er kjempesøt.

Vi så på graven til Oscar Wilde.


Og kysset den. Her er John med leppestift:

Også dro vi til Montmartre:

Og så drakk vi vin og spiste snegler og spilte ukulele og kort. Hadde det ikke vært for sneglene hadde jeg fått hjemlengsel. Oh England, my lionheart. Så dro jeg til Alexandra, en av mine favorittmennesker i verden. Der var flere av mine favorittmennesker i verden:

Vi hadde fest på en båt, fikk gratis drinker og gratis regn.

Alexandras leilighet er den fineste leiligheten jeg har sett i hele mitt liv. Vi spiste ost og croissanter og pasta og nutella og levde det søte liv. Vi hadde fest:

Og mer fest:

Og mer fest:

Og litt mer fest:

Noen ganger gikk vi ut, også.

Halve boka mi er full av skisser fra YSL-utstillingen i et museum på Champs , og Crime and Punishment-utstillingen på Musée d’Orsay. Mitt modernisthjerte fikk et lite infarkt der. Å, impresjonister. Jeg og Zita dro på et eller annet museum of modern art, og det var episk.

De hadde Lucien Freud-utstilling, og et filminstallasjon om en mann med en cello på ryggen som kravlet rundt til Revolution 1. Vi kom oss til og med ut av byen, til landstedet til Alexandra. Det får jeg ikke vise bilder av en gang, men jeg kan si at det er det fineste stedet jeg har vært som ikke var typ Argyll castle. Og jeg kommer fra Nordstrand og har tatt pianotimer hos Fru Weidal, så det sier litt.

Så dro vi til Praha. Praha var… interessant. Jeg tok med meg de irske jentene, og lærte at togreiser med medisinstudenter er mer interessante en togreiser med økonomer. Nå vet jeg spennende ting om fordøyelsen og hjertet og søvnrytmer som jeg ikke hadde tenkt på å google engang. Vi dro på slottet og så på klokken og gjorde turistting. Kafkamuseet var dritbra, jeg skal skrive mer om det en annen gang.

Første kvelden var vi dritslitne, etter en natt der vi løp rundt i Mannheim og Frankfurt på jakt etter pass og billet for så å sitte alt for mange timer i et togsete for så å få brødet vårt frastjålet. Derfor var vi litt sent ute til middag og måtte ta til takke med den lokale puben. Eieren var veldig hyggelig, og hjalp oss med pubquizen vi hadde stjålet fra en annen pub, vi spurte ham hvilken av de fire tsjekkiske politikerne som var nevnt som ikke passet sammen med de andre, og han var hjelpsom nok til å streke igjennom alle navnene med sprittusj mens han ropte «They’re all idiots! No talking politics in my bar!». Han lagde kjempegod mat, eneste problem var at han satte fyr på den først. Det var litt som på film. Sinead: «Why is there so much fire?» Alle snur seg rundt, og ser en søyle med ild inne på kjøkkenet. Dette er den første regningen vi fikk:

Heldigvis fikk vi prutet ned litt. Så dro vi på verdens særeste bar, med hawaiitema og enda en pubquiz. Jeg måtte tegne Lord Byron og en havfrue med apehode, og vi kom på andreplass og vant nesten en plastfigur av en mann på hest. For å feire quizen ble det gratis sprit på alle. Eieren satte seg ned ved vårt bord, og hjalp oss å tegne et kart over USA. Han var fra Arizona og kanskje 45 år gammel. Da vinnerne ble annonsert jublet alle, selvfølgelig, med det resultat at politiet kom på døra for å be oss være stille. I en bar. Klokka ett om natta. Så musikken ble skrudd av, og vi bytt
et på å hysje på hverandre, og ble fulle og glade mens vi hvisket og lo av den nakne mannen som nappet armhulehår i vinduet over gata.

Og så bestilte jeg absinth og så husker jeg ikke mer.

Tasty treat. Smakte lakris. Vi ble i Praha i en dag til, danset på cubansk restaurant og tok trikken og kjøpte blinkende lightere og sånn. Så dro jeg til Budapest på impuls, helt alene. Fortsettelse følger.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s