These things take time

Jeg tror at jo mer jeg prøver å være flink, jo mindre flink er jeg. Jeg har ikke vært full (eller gjort noe særlig usunt annet enn å legge meg i firetiden) på veldig lenge. Alikevel får jeg ikke til dette møkkaessayet. Du vet når du må skrive tre sider om elektrolyse på ungdomsskolen, eller fem om hvordan du har malt et bilde av et eple på videregående? Sånn er dette essayet. Jeg bryr meg absolutt ikke. Forrige uke måtte jeg skrive et essay om kvaliteten på et annet essay. Det var ok, jeg bryr meg i det minste om skriving og teater, og de var såvidt nevnt i teksten. Nå skal jeg skrive om hvordan betongen og veien frem mot Royal National Theatre generer mening. For å være fullstendig ærlig har jeg ikke giddet å dra dit en gang. Det er en stor klump av betong. Jeg er kjent for å være overfølsom, men selv ikke jeg klarrer å rote frem noen reaksjon når jeg ser på en betongklump. Jeg blir ikke sint på den dårlige arkitekturen engang. Jeg bare kjeder meg.

Det beste som skjedde med meg denne uken var at jeg gjenoppdaget Johnny Flynn, og denne episoden i dag morges:

Jeg våkner av at vaskedama banker på døra, og slenger på meg det første jeg ser. Det første jeg ser er grønne slengbukser, en fløyelsvest og en enorm fakepelsjakke med stor krave. Sa noen Woodstock? Jeg renner ut døra og stotrer frem til mannen på starbucks at jeg trenger en enorm mocca, nå. Nei, ikke tall eller venti, diger. Med min digre kaffe i hånden tasser jeg mot biblioteket, så ser jeg en jente jeg kjenner. Følgelig vinker jeg med den hånda som bærer kaffen sånn at jeg får kombinert hilsen og dusj, og synger «YOU CAN PIN AND MOUNT ME LIKE A BUTTERFLY» til henne før jeg innser at jeg er omringet av 18-åringer som er på omvisning for å se om de vil gå på dette universitetet. Det tror jeg ikke de vil.

Kanskje jeg skal sniffe litt kokain nå, eller sykle ned Mile End Road uten hjelm. Om det ikke hjelper meg å skrive om asfalt og betong, så hjelper det sikkert den tette nesen min. Å være flinkis funker i alle fall ikke; to timer til innlevering og konklusjonen min lyder «The Royal National Theatre is not what one would expect of a theatre.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s