REPENT, THE END IS EXTREMELY FUCKING NIGH

Det er stille. Det kommer ingen lyder fra etasjen over, fra naborommet eller kjøkkenet. Utenfor vinduet, hvor det vanligvis høres skrik og skrål og fylleri, høres intet. Gården er tom, lyden av skrittene mine gir genklang i muren. Det er ingen som spiser middag i vinduene, ingen som røyker, ingen utenfor den irske puben. Hvor er alle sammen? Kanskje det har vært et jordskjelv og alle andre har evakuert. Kanskje dette er invasjonen. Kanskje Doctor Who kom for sent og alt håp er ute for menneskerasen. Kanskje jeg har sovet i 28 dager og London har blitt tatt over av de levende døde. Fort! Finn mitraljøsene!

Men vent… hvilken dato var det igjen? Ah. Det er reading week. Fri i en uke. Alle har dratt hjem til familiene sine, og her sitter jeg i Maurice Court, mutters aleine. Har jeg fått gjort noe reading? Nei. Men jeg har hatt besøk fra Norge og hengt med søstra til han kjekke. Jeg drikker mer kakao og mindre vin, og gjør mindre lekser enn noen sinne. I morgen skal jeg i banken, på torsdag skal jeg gjøre lekser, og på fredag stikker jeg til Bristol for å henge med min kjære venn Joakim. Vinterdepresjonen har som vanlig slått meg i trynet med en stor våt fisk, men det får jeg ta med en double vodka cranberry juice og en gruppeklem fra naboene mine. For de er gode og mange, selv om det er lett å glemme når Maurice Court har gått under jorden.


Picture 1

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s